Solstein

Solstein kalles også aventurinfeltspat. Det er en rødbrun feltspat med et egenartet rødt fargespill som skyldes inneslutninger av tynne lameller med jernglans (hematitt). Feltspaten er vanligvis av typen oligoklas, men et tilsvarende fargeskimmer kan også forekomme i mikroklin-feltspat.

Solstein benyttes som smykkestein. I Norge er solstein særlig kjent fra Sørlandet og fra Finnmark. En vakker solstein ble utvunnet ved Østerådalen nær Tvedestrand, der den fantes i en pegmatitt sammen med hvit gjennomskinnelig kvarts. Denne forekomsten er nå uttømt, men solstein til smykkesteinsformål har i nyere tid vært produsert fra Bjordam gård i Bamble og fra Havredal.

En solstein, på islandsk og norrønt sólarsteinn, eller leidarstein, var i henhold til de norrøne sagaene et krystall brukt til å finne solas posisjon på himmelen i overskyet vær eller i tåke. Sagaens solstein, stein benyttet av vikinger som navigerte i nordlige Atlanterhavet for å finne solen.

Solsteinen er sagnomsust og arkeologer tvilte lenge på at den fantes. Teorien om solsteinens eksistens ble først fremsatt av Thorkild Ramskou i boka Solstenen fra 1967., men hans teori ble skarpt tilbakevist av andre forskere fordi de mente det ville vært både upraktisk og umulig å bruke krystallstein til navigasjon. Nyere forskning viser imidlertid at teorien hans kan stemme.

Solsteinen ble trolig laget av kalsitt eller cordieritt skåret til en terning, mineraler som oppfører seg som et polariseringsfilter. Ved å se gjennom dette, kunne navigatøren i praksis få filtrert bort nok av de høyfrekvente delene av lyset. Siden lavfrekvent lys (rød/gul) brytes vesentlig mindre, kunne solen ses gjennom skydekket. Ved å fange opp solstrålene selv i overskyet vær, kunne de norrøne sjøfarende måle solhøyden og dermed holde stø vestlig eller østlig kurs langs den samme nordlige breddegraden. Dette kan ha bidratt til å muliggjøre de åpenbart rette toktene som ble foretatt mellom Norge og Island i middelalderen.  Det gule lyset har evne til å trenge gjennom vanndamp (skyer) slik at man kan ane Solen bak lette skyer når man ikke blendes av de sterke, blå solstrålene, som normalt vil maskere en slik effekt. Et slikt «polarisasjonskompass» (Kollsman's Sky Compass) er konstruert etter samme prinsipp og brukes nå ved flynavigering over polkalotten, hvor Solen står lavt på himmelen.

En stein funnet i 2013 i elven Themsen i vraket av et krigsskip fra 1600-tallet kan være et bevis på solsteiner som hjelpemiddel til navigasjon.