Obsidian 

Obsidian i naturlig form funnet i Oregon, USA.

Obsidian er naturlig forekommende glass i form av naturlig bergart, ofte dannet ved rask nedkjøling av rhyolitt. Det har hardhetsgrad opp til 5,5, og ble i steinalderen og fram til og med neolitikum i Midtøsten brukt som verktøyemne og byttemiddel for produksjon av redskaper. Også på det amerikanske kontinentet har obsidian vært benyttet på samme måte. Obsidian har vært brukt til våpen og redskaper siden steinalderen. Bruken av dette materialet hadde betydning for oppblomstringen av kulturene i yngre steinalder (jfr. Çatal Hüyük).

Obsidian har navn etter en person i antikkens Roma, Obsius, som påviste det i Etiopia.

Obsidian er ikke krystallinsk, og men regnes som et mineral skapt gjennom metamorf omdannelse av lava og andre stoffer. Det inneholder stort sett SiO2 (silisiumdioksid), og finnes vanligvis som resultat av vulkansk aktivitet sammen med vulkansk omformede mineraler. Lavamasser som er rike på silika, SiO2 (også kalt kiselsyre) størkner ofte som glassbergarter som inneholder mer eller mindre vann. Vannfattige varieteter kalles obsidian og splintrer opp i skarpkantede svarte eller mørke flak med gjennomskinnelige kanter. Vannrike (opptil 10 % vann) kalles bekstein; skumaktig porete og oppblåste kalles pimpstein. Vulkansk glass med konsentrisk oppsprekking (pga. kontraksjon ved avkjøling) kalles perlitt.

På grunn av den manglende krystalliseringen kan obsidian splittes i nesten uendelig tynne blader, og bruken har variert fra tynne prosjektilhoder i steinalderen via "barberhøvler" til medisinske skalpellblad i moderne tid.