Larvikitt

Larvikitt er Norges viktigste naturstein som utvinnes i stor skala. I steinbruddene tas det ut to hovedvarianter, lys larvikitt og mørk larvikitt. Det kan være betydelige variasjoner i utseende på steinen mellom lokalitetene. Bruddene ligger hovedsakelig i Larvik i Vestfold og litt inn i Porsgrunn i Telemark. Larvikitt er bare funnet i Oslofeltet, hovedsakelig ved Larvik og områdene rundt. Den blir brukt til fasader, gravmonumenter, benkpater, fliser og lignende over hele verden. Bergarten har fått sitt navn etter byen Larvik. Som handelsvare blir den ofte markedsført under navn som lys labrador, mørk labrador, Blue pearl, Emerald pearl og lignende.

Larvikitt er vanlig forekommende i sørlige del av det som kalles Oslofeltet. Dette er en monzonittisk dyperuptiv som utgjør en hovedgruppe av Oslofeltets bergarter.

Larvikitt hører til de magmatiske bergartene (eruptive). Den er en dypbergart, også kalt intrusiv størkningsbergart, som er blitt dannet under høyt trykk og høy temperatur dypt nede i jordskorpen. Den består hovedsakelig av alkalifeltspat og plagioklas. Mindre mengder biotitt, augitt, nefelin, magnetitt, ilmenitt, olivin og kvarts kan være tilstede.

Larvikitt har et blålig fargespill som skyldes lysbrytning i mikroskopiske lameller av plagioklas i alkalifeltspat (Schillereffekt). Bergarten får dermed en spesiell glans som gjør den attraktiv som pryd og bygningsstein.[9] Dette fargespillet har av mange blitt forvekslet med fargespillet fra plagioklasvarianten labradoritt. Fargespillet i labradoritt ligner på fargespillet i larvikitten, men her skyldes det variasjon av natriuminnholdet i krystallene.

Larvikitt har blitt brutt som bygningsstein i kirker og andre byggverk siden middelalderen. Likevel startet den kommersielle driften ikke før på 1880-tallet. Det første bruddet ble startet av Ferdinand Narvesen i 1884. På den tiden kalte geologene den for labrador. Det var før W. C. Brøgger i 1890 beskrev bergarten som en augitt-syenitt og ga den navnet larvikitt etter byen Larvik som lå like ved. Senere har det vist seg at larvikitten i lokalitetene for det meste kan klassifiseres som alkali-monzonitter. Tross dette blir Larvikitt den dag i dag solgt under navn som labrador, syenitt og granitt. Trolig fordi disse navnene klinger litt bedre.

Lys larvikitt brytes vest i Larvik, i Tveidalenområdet og litt inn i Porsgrunn. Tveidalstypen har grå egenfarge og fargespillet er dominert av blått. Som handelsvare går den under navn som lys labrador, Blue Pearl, lys syenitt og lignende.

Mørk larvikitt brytes øst i Larvik, i Tjøllingområdet og inn mot grensa til Sandefjord. De vanligste variantene er Klåstad-typen og Bergan-typen. Som handelsvare går de under navn som mørk labrador, Bergan syenitt, Emerald Pearl eller mørk syenitt. Det største bruddet ligger på Klåstad. Den går fra å være mørk til å bli nesten sort.

Norges nasjonalbergart

Larvikitt ble i februar 2008 kåret til Norges nasjonalbergart. Den var en av ti blant 50 bergarter som var blitt plukket ut av en fagjury, som gikk videre til folkeavstemning. Da avstemningen var over den 18. januar, hadde larvikitt fått 40% av stemmene og lå an til å bli en klar vinner. Siden larvikitt er så «typisk norsk» som den er, kunne fagjuryen lett slutte seg om denne bergarten. Kåringen ble presentert i anledning av Norges Geologiske Undersøkelses 150-årsjubileum 6. februar 2008.

Thulitt som tidligere er blitt «kåret» som «Norges nasjonalstein», er ikke diskreditert av kåringen av Norges nasjonalbergart.