Granitt 

Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 35 % alkalifeltspat, mer enn 20 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde mindre mengder (0–5 %) av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og flere andre. Granitt dannes kun i kontinentskorpen og ikke i havbunnskorpen - bergarten er således et tegn på at funnstedet var fast land da granitten ble dannet.

Granitt er en massiv bergart (det vil si at den ikke har en systematisk fordeling av mineraler), som vanligvis er grovkornet, middelskornet eller porfyrisk. Fargen er vanligvis rødlig på grunn av det høye innholdet av alkalifeltspat. Krystallformen til alkalifeltspat er gjerne delvis til godt utviklet, plagioklas og kvarts har vanligvis noe dårligere utviklet krystallform.

Granitt er en magmatiske bergart, og er en dypbergart. Dette betyr at den har krystallisert (størknet) sakte nede i jordskorpen, slik at krystallene har fått lang tid til å vokse. Dette gjør at bergarten er middels- til grovkornet. En smelte med granittisk sammensetning som kommer til overflaten under et vulkanutbrudd vil størkne raskt, og bli til dagbergarten ryolitt. Magma med granittisk sammensetning kan dannes ved delvis oppsmelting av kontinentalskorpe (dette vil produsere smelter som er rike i kalium, silisium og natrium, eller ved fraksjonell krystallisasjon av en smelte med høyere innhold av komponenter (jern, magnesium, kalsium) som kan krystallisere og danne mineraler som amfibol og pyroksen. Når disse komponentene fjernes fra smelten, vil smelten bli relativt anriket i K, Na og Si, og man kan få en granittisk smelte.

I vid betydning av ordet medregnes også alkalifeltspat-granitt og granodioritt til granittene (kvartsinnholdet utgjør 20–60 % av de felsiske mineralkomponenter), men i den egentlige granitt skal plagioklas utgjøre 10–65 % av det totale feltspatinnhold (se magmatiske bergarter). Av mørke mineraler er biotitt det viktigste, men enkelte granitter kan inneholde amfiboler, pyroksener eller muskovitt. En egen type granitt, som fører det rombiske pyroksenmineral hypersthen, kalles charnockitt.

Av aksessoriske mineraler er apatitt, zirkon, titanitt, allanitt-(Ce), fluoritt og magnetitt de vanligste. Strukturen er typisk hypidiomorf og jevnkornet, men det finnes også porfyriske granitter med større krystaller av feltspat og eventuelt kvarts. Lavabergartene rhyolitt og ryodacitt svarer til granitt i sammensetning. (Se også kvartsporfyr.)

Det er mange problemer knyttet til opptreden og dannelse av granittiske bergarter. Man regner med to forskjellige dannelsesmåter: 1) Ved størkning av en inntrengende smeltemasse (magmatisk granitt), f.eks. drammensgranitt og ekeritt i Oslofeltet. 2) Ved delvis oppsmelting av et bergartsmassiv i dypet og senere størkning (anateksegranitt; se anatekse). Tidligere regnet man også med at forskjellige bergartstyper på store dyp kunne reagere med oppadstigende varme gasser og oppløsninger, slik at de etter hvert ble granittiske i sin sammensetning. (Se også migmatitt.)A

Da granitt er en relativt lett bergart (densitet ca. 2,6 g/cm3), vil granittsmelter eller krystallinske, plastiske granittmassiver kunne arbeide seg oppover i jordskorpen (se diapir). Det er følgelig bare det øverste sjikt av jordskorpen som er rikt på granittisk materiale; mot dypet blir det mer og mer av tyngre bergarter.

Granitter hører til de mest utbredte av alle bergartstyper. De opptrer gjerne i store massiver (batolitter), som f.eks. i det vestlige Nord-Amerika og i Andesfjellene, kan være over 1000 km i lengde.

Granitter danner grunnlaget for en betydelig og gammel steinindustri. Allerede Egypts pyramider ble dekket med granitt. Anvendelse til vei-, kai- og husbygging, bl.a. som fasadeforblending i rå eller polert tilstand, samt til søyler og monumenter, er også av betydning i våre dager. Mange granitter har regelmessig benking og kløv slik at de er lette å ta ut i store blokker. Flere nyttige malmforekomster er dessuten knyttet til granitter (f.eks gull, tinn, wolfram og molybden).

I Norge er det rikelig med granitter både i grunnfjellet, fjellkjeden og Oslofeltet. Av typer som det har vært drift på i vårt land er først og fremst den grålige iddefjordsgranitt eller østfoldgranitt, grimstadgranitt og drammensgranitt, som begge er rødlige. Ekeritten fra Oslofeltet er en natriumrik alkaligranitt (natrongranitt) med ægirin og alkaliamfibol. «Hvit granitt» benyttes som handelsnavn for trondheimitt (kvartsdioritt) og «svart granitt» for en gabbro (hyperitt).