Carraramarmor

Operabygget i Oslo ble i 2007 utvendig og innvendig kledt med hvit carraramarmor.
Carraramarmor er en av verdens mest kjente typer av bergarten marmor. Mineralene i carraramarmor er blant de mest kjente stedegne mineraler fra Italia. Noe som karakteriserer dem, er den harmoniske utformingen av krystallene i den, og deres transparens og skarphet.
Ordet carrara er keltisk, og betyr steinbrudd. Det er ca. 150 marmorsteinbrudd i Carraraområdet.
Den kommer fra steinbruddene rundt byen Carrara i Italia, nord i regionen Toscana. Marmorsteinbruddene befinner seg i de apuanske alper, hovedsakelig i fire daler (Valle di Torrano, Valle di Misseglia, Valle di Bettizano, Valle di Colonnata) rundt om Carrara. De fleste av dem ligger på ca. 1000 moh. De eldste av gruvene går tilbake til ca. år 200 f.Kr..
Marmor herfra var etterspurt i det gamle Romerriket. Under den romerske keisertiden var carraramarmor etterspurt for representative offentlige byggverk. Senere har skulptører over hele verden benyttet denne marmoren. Blant dem kan nevnes Michelangelo, Bernini, Pisano, Donatello og Canova.
Carraramarmor ble også benyttet til Il Duomo i Firenze, Det skjeve tårn i Pisa, Peterskirken i Roma, i de tidligere World Trade Center i New York, i mange casinoer i Las Vegas og i utallige kirker og katedraler.
Det nye operabygget i Oslo ble i 2007 kledt med plater av hvit carraramarmor. Den reine marmoren begynte allerede samme sommer og høst å gulne og «ruste», antakelig på grunn av kjemikaliene i festemiddelet.
Det er en variant av kalkstein og den er meget myk med lav hardhet.
Den krever mye vedlikehold og brukes den på fasader vil det være påkrevd med polering av flatene.
Kalkstein ble dannet for ca 500 millioner år siden, av sjødyr som hadde skall.
Sneglehus, skallet på sjødyr og skjell består av mye kalk.
Kalkstein er også det man utvinner kalk av og som man bruker til å støpe betong av.
Kalsitt er en variant av kalkstein som også er en bløt stein eller mineral.
 

e.